advice Blog personal Society

Like barn leker best, eller…?

November 16, 2017

Mennesket er det mest rasjonelle vesenet som finnes på kloden ettersom, vi sammenlignet med dyr, handler etter tanker satt i system og ikke bare etter innstinkt.

Tankesett blant mennesker er meget forskjellige. Vi kan se veldig like ut på utsiden, men alle mennesker har noe unikt ved seg og det finnes ikke en eneste lik person i denne verden.

Det er lett å bli fascinert av mennesker, hvordan deres personlighet er og hvilke valg de har tatt som har ført dem til der de er i dag. Det diskuteres hvorvidt vi er den vi er som følge av arv eller om vår personlighet utvikles av miljø. Det er ikke lett å bli klok på hva som er rett, men vi er nå en gang født av våre foreldre så noe arv må være i bildet, selv om jeg tror at man ikke arver en personlighet.

Det jeg tror vi arver kan være egenskaper lagt ned i oss, men det er miljøet rundt oss som er med på å forme hvordan vi bruker disse egenskapene. Du kan ha en far som er advokat og en mor som er lege, hvilket gir deg et glimrende utgangspunkt i livet i følge hvor du kommer fra, men dersom du havner i feil miljø og lar feil type mennesker inspirere dine valg så hjelper ikke statusen og pengene til hverken din far eller mor deg i det hele tatt.

Jeg har tenkt litt over hvilke typer mennesker jeg ønsker å la meg inspirere av. Man kan lett tenke at det beste er å la seg inspirere av noen som er akkurat lik seg selv. Like barn leker best, tenker du kanskje. Vel, jeg er av en annen oppfatning. Dersom du kun lar deg inspirere av mennesker med samme tankesett som deg selv, vil du heller aldri uvikle deg.

Jeg mener derfor at motsetning tiltrekker hverandre. Dersom du er en rolig person og fatter alle beslutninger basert på nøye analyser er det lett å bli for konservativ og la glimrende muligheter skli rett forbi fordi du ikke var ferdig med å overanalysere valget du skulle ta. I motsetning, dersom du er av den utålmodige typen, kan du lett ta forhastede beslutninger som leder til store konsekvenser i livet. Vi trenger en liten del av begge typer for å ta gode valg. Problemet er bare at vår personlighet som regel heller mest til den ene eller den andre slik at det er vanskelig å balansere disse når viktige valg skal tas.

Mange ledere har disse tankene i hodet når de setter sammen lederteam. Ja, til og med blant de ansatte kan det være lurt å ha forskjellige personligheter for å kunne klare å tenke nytt, men likevel ha roen og analysene som skal til for å gjennomføre disse ideene. Kreative mennesker kan lett bli så kreative at ideene aldri ser dagens lys før en ny ide er klekket ut, men analytikerne kommer sjelden opp med en.

Dersom det er slik i arbeidslivet, burde det da ikke være slik i privatlivet også. Burde du da ikke lete etter en partner å dele livet med som er ulik seg selv for å kunne få andre synspunkt på livet slik at man utvikler seg?

Et slikt parforhold høres jo ideelt ut, hvor man kan være hverandres beste venner og være den største bidragsyteren til utvikling i sin kjæres liv. Våge å dele alt uten frykt for hva den andre måtte mene og være 100% tro mot den man er.

Dersom du først havner i et slikt forhold er det lett å la seg påvirke av den andre og vokse seg helt like. Da er man tilbake til like barn leker best, men parforholdet og valgene utvikles heller ikke.

Jeg ønsker å si noe til dere kreative sjeler der ute. Samfunnet har mange uskrevne regler og vi kan føle oss nærmest dumme dersom vi skiller oss ut.

Jeg ønsker likvel å utfordre deg som tenker slik. Hvorfor er det slik at 1% av menneskene i verden kontrollerer 99% av all rikdom? Jo, det er nettopp fordi denne 1% gjør andre valg enn resten av de 99% som gjerne ikke våger å gjøre noe annerledes enn hva strømmen måtte mene og gjøre. Vel, død fisk følger strømmen, og dersom du er den fisken ender du likså godt opp blant de 99%.

Min samboer er siviløkonom. Han har tatt høyere utdannelse og passer innenfor normen i samfunnet. Han sier likvel at det han forelsket seg ved i meg var at jeg var helt motsatt av han. Han kommer fra en stabil familie som har vært selvstendig næringsdrivende da han var barn som har vært med å utvikle interessen hans. Likevel, har han alltid latt seg fascinere av motsetninger og er alltid på utkikk etter å utvikle seg. Vi har nå vært sammen i 5 år og det han sier lot seg tiltrekke mest var at jeg var med på utfordre han på områder i sitt liv som krevde impulsive handlinger. Han har faktisk fortalt meg i ettertid at jeg er den personen i hans liv som har utviklet han aller mest. Jeg tror noe av forklaringen på dette er at jeg har opplevd ting i livet som har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Ting som man ikke lærer i finansfagene på handelshøyskolen. Vårt forhold har dermed potensialet til å være et perfekt lederteam hvor motsetningene kan hjelpe oss til å tenke nytt og utvikle hverandre.

Jeg hadde en liten periode i livet hvor jeg så på andres oppnåelser. Jeg begynte å studere ved BI ettersom at jeg trodde jeg måtte få meg en utdannelse for å passe inn i samfunnet. Dette til tross for at jeg ikke er en skoleperson, men trosset likevel dette for å passe inn i normen i samfunnet. Ting gikk ikke på skinner på studiet, og forsøkte mange ganger å ta meg sammen men falt ofte tilbake til drømmen min og den jeg virkelig var. Resultatene på skolen uteble, men det aller mest alvorlige var at jeg mistet en bit av meg selv i denne prosessen. Jeg begynte å være redd for å være annerledes. Den tøffe dama fra Rio hadde plutselig blitt redd for hva andre måtte mene om henne. Jeg var blitt denne fisken referert til overfor.

Jeg er av den kreative typen, mange ideer og en sterk drøm for hva jeg ønsker i livet. Jeg har utrettet mange forskjellige ting, alt fra å drive egen bedrift til å arrangere større fester. Min samboer har det motsatte av meg, en sterk analytiker, som valgte skolebenken istedenfor. Drømmen min lever inni meg og min samboers personlighet, egenskaper og utdannelse kan hjelpe meg til å realisere denne drømmen.

Likevel, handler det om meg. Våger jeg å være tro mot den jeg virkelig er? Er jeg tøff nok til å skille meg ut blant mengden og følge det jeg virkelig vil?

Da, og kun da, kan jeg leve ut den jeg virkelig er.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply

%d bloggers like this: